Jeg har en belgisk venninne som elsker Harry Potter, og som har gledet seg til å se den nye filmen. Akkurat som meg bor hun her i Guilin, og akkurat som meg teller hun dagene til hun skal returnere hjem, men hun har til gjengjeld bodd her i ett år. Dette er lenge nok til at hun vet hvor kinosalen ligger (noe jeg ikke visste), og derfor dro vi sammen for å se “Harry Potter and the Deathly Hallows” nå i går, på onsdag kveld.

Annonse fra en nettside: 哈利.波特

Kinoetikette i Kina er noe annet enn i Norge. I Norge skuler vi på de som snakker, eller som lar telefonene sine ringe under filmen (i alle fall gjør jeg det), men i Kina er alt greit. Jeg har vært på kino i Beijing et par ganger før, og basert på min begrensede erfaring skal jeg nå uttale meg om kinoetikette for hele Kina. (Mest på grunn av den fine alliterasjonen.)

Da filmen begynte, hadde venninna mi og jeg tre snakkesalige kamerater rett bak oss. De åpnet munnen i det de satte seg ned, og tiet først da rulleteksten kom. Og i mellomtida kommenterte de alt som skjedde, oooh-et, aaai-et og sparket i setene våre. Men da de sparket, snudde jeg meg og skulte litt. Skuling ved sparking må til; om ikke annet, så av prinsipp! Sparkinga sluttet, men snakkinga fortsatte, og det var ingen andre som var brydd, så venninna mi og jeg trakk på skuldrene og lo litt til hverandre. When in Rome, do the Romans.

Rundt på alle sider satt folk med mobilene sine på, og ringesignaler konkurrerte med soundtracket til filmen om å skape stemning. Men her er det som skiller Kina fra Norge: i Norge blir folk flaue og slår av mobilen sin hvis den ringer under en film. I Kina svarer de når det ringer. De forlater ikke setet sitt, men holder korte eller lange samtaler der de sitter, mens filmen går. Kanskje de demper stemmevolumet, og kanskje ikke.

Men mannen som satt et par seter til høyre for oss tok etikettekaka da han harket opp en snørrklyse og spyttet den ut på gulvet foran seg. O, sjarmerende mann, hvorledes kan jeg fange ditt hjerte?

Dessuten: hvem var den luringen som tenkte det var en god idé å bygge en KTV (karaokebar) rett under en kinosal? Bassen fra KTV-sangene dunket ustanselig i setene og føttene våre, uavhengig av hva som skjedde på lerretet. I spennende øyeblikk: dunk-dunk-dunk. I følsomme øyeblikk: dunk-dunk-dunk. Vi hørte gudskjelov ikke sangen til noen av de håpefulle, men ånden av falske toner og store drømmer lå i alle dunkene. (Jeg skal forresten på karaoke med klassevenner på fredag. Da blir det vår tur til å dunke.)

Og alt dette til tross, så var filmen skikkelig bra. Den var bra nok til at ingenting ødela spenninga, verken spyttemenn eller karaokedunk. Jeg var verken en fan eller fiende av den gode herr Potter før, men jeg er en fan nå.

Harry Potter heter forresten 哈利.波特 (hālì bōtè) på kinesisk.

Del dette

Her er skjemaet jeg har fått ved universitetet: “Academic (School) Leave Form”.

Alle disse stedene må godkjenne at jeg drar før jeg kan dra.

Jeg beklager den dårlige kvaliteten på bildet; jeg tok det med laptopkameraet.

Det er selvfølgelig jeg som må ta med dette skjemaet rundt omkring og få folk til å underskrive, selv på steder der jeg aldri har vært før (som biblioteket). Dette er visstnok for å unngå at jeg har lånt bøker uten å levere dem tilbake, har tatt penger, eller gud vet hva. Men hvis det virkelig var for å passe på at studenter ikke stakk av med skolens eiendeler — det kunne jo være vi hadde stukket bort en kakerlakk i kofferten — kunne de slått på datamaskinene sine. Det er ikke som om de ikke har full oversikt over hvor vi har vært til enhver tid uansett.

Del dette

Neida, ifølge min norske kontakt er det ikke riktig at skolen skal kunne bestemme om jeg kan dra eller ikke. Men det betyr ikke at de ikke kommer til å prøve.

Jeg leverer et brev til skolen i dag hvor jeg bekrefter at jeg drar førstkommende mandag, men jeg sender også et brev til Stipendrådet i Kina hvor jeg begrunner hvorfor jeg drar. I tillegg skal Forskningsrådet i Norge få et brev, sammen med rapporten alle stipendiater skal skrive etter endt studieopphold. Det er verken det kinesiske Stipendrådet eller Forskningsrådet sin skyld at denne skolen passet så dårlig for meg, men jeg ønsker ikke at andre skal komme ht uten å vite hva de går til. Derfor skal jeg skrive en grundig rapport når jeg er tilbake i Norge.

Skolen kan — og vil antakelig — holde tilbake depositumet jeg har betalt for å bo her. Det er ikke allverdens sum, men dårlig service er jo noe dritt. I tillegg forventer jeg å måtte gå på ulike kontorer og svare store, høye menn som kommer til å spørre hvorfor jeg ikke vil være på den fantastiske skolen deres lenger. Jeg må sannsynligvis stå og se på at de leser brevet, slik det ble gjort da jeg skulle søke om å få flytte tilbake til bygningen jeg bor i nå. Den gangen løste alt seg ved at jeg betalte for å flytte.

Hvis jeg ikke skriver noe på bloggen i løpet av de neste dagene, er det fordi jeg har blitt spist av viserektoren. Han er en liten fyr, men han har det talentet at han kan hekte av kjeven slik at munnen blir diger.

Del dette

Ved universitetet jeg går på blir du automatisk umyndig i det du registrerer deg. Hvis du ønsker å reise noe sted (selv i ferien) må du søke skolen om lov, og hvis du ønsker å dra et sted alene kommer de til nekte deg å dra. Hvis du kommer for sent tilbake til studentbygningen en kveld, må du skrive navnet ditt på en liste. Jeg vet ikke hva som skjer hvis du har skrevet navnet ditt på denne lista mange nok ganger; brev hjem, kanskje? Selv kan de banke på døra di i tide og utide, og kreve å komme inn på rommet ditt når de ønsker det.

At jeg fylte 30 i sommer, og er en mastergradsstudent er irrelevant. Alle som bor her er barn.

Nå viser det seg at jeg også må søke skolen om lov til å avbryte studieløpet og å få dra hjem til Norge. Hvis skolen ikke synes grunnen min er god nok kommer de til å avvise søknaden. Jeg vet ikke hvorfor jeg er sjokkert. Kanskje dette er en av bestemmelsene for alle som er på statsstipend i Kina, men i så fall leste jeg ikke den lille skriften tydelig nok før jeg kom. Jeg trodde det ville være nok å gi beskjed om at jeg skulle dra, og deretter dra. Stipendet ville selvfølgelig bli avbrutt, og alle ville være fornøyde — spesielt jeg.

Er det teit av meg å være opprørt over dette? Er jeg rett og slett for bortskjemt med å være selvstendig? Jeg har sendt en epost til en norsk kontakt i forbindelse med stipendet, og håper på snarlig svar fra henne.

Del dette

老外 (lǎowài) er et slags kjæleord for “utlending”. Direkte oversatt betyr det “gammel utenfor/ gamle utlending”, men “gammel” er et ord man kan slenge på hva som helst for å gjøre det til et kosenavn, på samme måte som vi i Norge ville si “gamlefar”, “gamlekatten”, og så videre. Problemet med ordet laowai, som jeg har skrevet før, er at som utlending i Kina må du forholde deg til det praktisk talt hver eneste dag.

Når jeg tar bussen, hører jeg det. “Se, en utlending!”

Når jeg kjøper mat. “Se, en utlending!”

På vei til klasserommet… “Se, en utlending!”

Kinesere som ikke har utenlandske venner vet ikke hva dette ordet betyr. De tror det bare betyr “utlending”, og at det er et substantiv som beskriver ikke-kinesere. Men laowai er mer enn det; laowai betyr “du er annerledes”. Hver gang noen bruker det om en annen som er der, påpeker de for alle at denne personen ikke er som dem. “Se, en utlending!” De kunne like gjerne sagt: “Se, en skikkelig rar person!”

Ordet laowai brukes flittig over hele Kina, men i større byer som Beijing er det i alle fall få som snakker om deg mens du er tilstede. Her i lille Guilin opplever jeg det stadig. De fleste her går utifra at ingen utlendinger kan kinesisk, og derfor kan de si hva de vil, selv om du står rett ved siden av.

For et par uker siden besøkte jeg en møbelbutikk i sentrum. Det var en stor butikk med mange stilige, nye møbler i antikk kinesisk stil — altfor dyrt til at jeg hadde råd til noe, men moro å kikke uansett. Mens jeg gikk blant lamper og pynteputer, kom en av de ansatte og en annen kunde bort til meg, og de stoppet omtrent en meter unna. De sa ikke noe til meg, men begynte å gå bak meg mens de snakket sammen.

“Hvorfor kommer egentlig så mange utlendinger hit?” spurte kunden.

“Utlendinger er interessert i Kina og i kinesisk stil”, sa butikkdama, “men de skjønner ikke noe av det.”

Jeg fortsatte å gå rundt og kikke på møblene uten å si noe til dem, og de fortsatte å henge etter meg som en frekk og sladrete hale, mens de kommenterte hvordan jeg så ut, hva slags klær jeg hadde, og trakk større linjer til alle utlendinger.

Etter en liten stund spurte butikkdama meg med et svært innsmigrende smil: “May I help you?”

Jeg kunne svart henne på engelsk. Da ville hun beholdt ansikt, noe som er veldig viktig her i Kina, og jeg ville gått derfra med rak rygg, vel vitende om at jeg hadde vært høflig og omtenksom, til tross for at hun hadde vært frekk. Men selvfølgelig gjorde jeg ikke det.

Jeg smilte like sukkersøtt tilbake, og svarte på kinesisk: “Nei takk, jeg bare kikker. Men jeg skjønner kinesisk.”

Hun begynte å stamme med en gang, og la ut på en tirade om hvor mye kinesere liker utlendinger. Jeg smilte stort og falskt og gikk. Men her er det jeg ikke skjønner: selv om noen ikke snakker språket i et land, og ikke vet akkurat hva som blir sagt, så forstår alle når de blir stirret på. Selv hunder forstår det hvis du stirrer på dem, og blir ukomfortable av det. Hvordan kunne denne butikkdama og kunden tro at jeg ikke merket at de fulgte etter meg?

Folk er rett og slett ikke diskrét i måten de uttrykker sin nysgjerrighet på her. For et par kvelder siden tok jeg bussen sammen med en kinesisk venninne, og vi skravlet som vi alltid gjør. Da vi kom av bussen ble vi stående på bussholdeplassen og snakke, fordi hun skulle én vei, og jeg en annen. Et annet venninnepar stoppet også opp nesten helt inntil oss. De stod rett bak venninna mi mens de stirret på meg, og reagerte ikke over at jeg så tilbake på dem. Ikke før jeg sa “Se på dem, de har stoppet bare for å stirre på meg.” Da gikk de, men ikke uten å snu seg for å se.

Oppgaven til en utlending i Kina er å overse at folk stirrer på deg, og å tenke på andre ting når du hører ordet “laowai”. Eventuelt kan du starte en samtale med den som stirrer, fordi folk flest er imøtekommende når de vet du snakker kinesisk. Du trenger ikke engang kunne mye kinesisk; folk er flinke til oppmuntre nybegynnere i Kina. Alle kommer til å fortelle deg at kinesisken din er fantastisk, selv om du bare kan si “你好” (nǐhǎo, “hallo”). En annen løsning er å aldri gå ut uten iPod’en din, og helst spille så aggressiv musikk som mulig. (Det har lært jeg av Peter Hessler, som bodde i en mye mer slitsom by enn meg.)

Men det er jeg som er problemet. Jeg er lei av å føre den samme samtalen igjen og igjen. “Du snakker fantastisk kinesisk! Hvilket land er du fra? Hvor lenge har du lært kinesisk?” Det er ikke alltid jeg føler for å snakke med fremmede, og jeg liker ikke følelsen av at jeg burde snakke med dem, bare fordi jeg er utenlandsk. Jeg bor jo også her, og har også lyst til å skli inn i en hverdag hvor ingen legger merke til meg. Og jeg har ikke lyst på komplimenter for hvordan jeg sier “hei”, hver gang jeg skal ha en flaske vann.

Dette er den tredje gangen jeg bor i Kina, og hatet overfor “laowai”-tilstanden er alltid sterkest rett før jeg forlater landet. For den som har fulgt bloggen min, kommer det vel ikke som et skjokk at jeg ikke blir værende på denne skolen, eller at jeg har kjøpt returbillett til Norge. Om en uke blir det én mindre “Hallo” i Guilin. Jeg er veldig glad i Kina, men jeg tror vi bør ha en liten pause fra hverandre, og heller besøke hverandre ofte i stedet for å bo sammen.

Del dette

.
Dagens kinesiske gloser:

哇噻, wāsāi = wow

Oh my Lady Gaga! = herregud/ kjære vene

我飞了, wǒ fēi le = jeg flyr nå (= jeg har menstruasjonen min nå) [fra Nord-Kina]

粉丝, fěnsī = å være fan av noe/ noen [egentlig betydning: en type pasta]

.
Internettslang:

3Q [uttales “sān kiu”] = thank you

555 [uttales wǔ wǔ wǔ] = å gråte, fordi det høres ut som man gråter

88 [uttales bā bā] = bye bye

.
Flere nyttige gloser mottas med takk.
.

Del dette

Jeg har et par godt brukte skinnsko fra Beijing som plutselig ble ødelagt her en dag. Det var stroppen på den høyre skoen som hadde røket i festet.

Her, røket i festet.

Rett utenfor nordporten til skolen vår finnes en skomaker, og siden skoene fortsatt var brukbare ville jeg se om de kunne fikses før jeg kastet dem. En dag tidligere i uka gikk jeg derfor sammen med en venninne til skomakeren, og spurte hvor mye de tok for en slik jobb.

Skomakeren tenkte en liten stund før hun svarte. “5 yuan (ca 4,50 NOK)”, sa hun.

Haka mi falt i gulvet. “5 yuan?” gjentok jeg for å forsikre at jeg ikke hadde hørt feil. “Og det innebærer å sy også?”

Skomakeren nikket.

Hvor mye ville noe tilsvarende koste i Norge? 200 kroner? 300? Jeg aner ikke, men jeg tipper at man ikke får det under 50 kroner, i alle fall, med mindre man gjør det selv.

Jeg vekslet blikk med (den kinesiske) venninna mi, og hun var like sjokkert som meg.

“Du kan få det mye billigere et annet sted!” hvisket hun.

Vanligvis er jeg for å prute og lete etter gode priser, men 5 yuan for å sy en skinnsko, det er helt greit. Jeg kommer ikke til å bruke tid på å lete etter en annen skomaker bare for å spare 2–3 yuan, ikke når samme problem ville kostet minst ti ganger så mye i Norge. Derfor var jeg litt ekstravagant, og ba den dyre skomakeren om å fikse skoen min.

Og se, så fin den ble!

Men dette sier jo litt om forskjellen på penger i Norge og i Kina. Man kan leve som en konge her og gå til skomaker hver dag om man vil, på det som ville vært en minimumsinntekt i Norge.

Del dette

Dette er ikke lov.

Det du ser der er søkeord noen har brukt for å komme til den gamle bloggen min. Jeg besvarte det på oversiktssiden over søkeord helt nederst på siden, men la meg få gå dypere til verks her.

.
Ting alle bør vite om kinesisk, qigong og transvestitter:

1. Qigong er ikke et språk.

2. Kinesisk har ikke noe alfabet.

3. Bokstaven M finnes ikke på kinesisk. (Se #2) På oversiktssiden til den gamle bloggen har jeg skrevet at man kan bruke 呒 og 呣 for “M”, men det er en sannhet med modifikasjoner. Disse tegnene brukes eventuelt kun for uttalen av lyden M, alltid som en del av et ord — aldri alene — og de brukes svært sjelden selv på denne måten. Det lar seg ikke å gjøre å skrive vestlige initialer på kinesisk, fordi det finnes ikke noe kinesisk alfabet.

4. Kinesiske tegn er ikke symboler.

5. Det kinesiske ordet for krise består ikke av mulighet + fare.

6. “Transvestitt” skrives med E. Det visste ikke jeg heller, og derfor ender du opp på den gamle bloggen min hvis du søker etter “transvistitt” med I.

7. Gå hit for en lenkeside med kinesiske ordbøker og annet på nettet. Der kan du finne ut hvordan man sier “gratulerer med dagen” (祝你生日快乐), “far din er en pekingand” (你爸爸是一只烤鸭) og andre viktige setninger på kinesisk.
.

Del dette

米粉 (mǐfen) er en spesialtet i Guilin, som du finner på ethvert gatehjørne her. Mifen er rett og slett risnudler, og de serveres kokende varme i en bolle med vann, eddik, et par skiver kjøtt, peanøtter og gressløk. I tillegg kan du legge til så mye chilli og annet småtteri du vil ha på. En slik bolle koster 2,50 yuan (ca 2,20 NOK), og er grunnen til at jeg har fått et helt annet syn på penger.

2 kroner og 20 øre.

…………………………..[Bilde hentet jeg her]

Jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å overleve med prisene i Norge når jeg drar tilbake.

Egg og hvetenudler (鸡蛋面) er en annen bolle med lykke, som du kan få for 3–4 yuan. Jeg kjøper det ofte i første etasje av bygningen min, og der koster det 4,50 yuan (ca 4 NOK). Retten består av hvetenudler, tomat, egg og salat. Alt blir kokt foran deg i en wok, og alle råvarene er 100% friske og fine før de legges i det kokende vannet. Nudler (i suppe) er vanligvis et trygt valg uansett hvor du spiser, fordi de blir servert så varme at få bakterier kan overleve.

Når det gjelder frukt, hadde jeg tenkt til å ha et helt innlegg om all den merkelige og flotte frukten man kan kjøpe i Sør-Kina. Så ble kameraet mitt stjålet, og jeg hadde bare overført et par bilder til dataen fra før. Resten av disse er tatt med laptop-kameraet.

Som disse grønne mandarinene. Disse er modne.

Jeg vet ikke hva de egentlig heter på norsk, men her kalles de “grønn appelsin”. De er på størrelse med mandariner, men er mer syrlige.

På innsiden er de like de vi kjenner.

Det er ikke så mange butikker som selger frukt her, men hver kveld utenfor skolens nordport kommer mobile fruktboder som selger frisk frukt til under 1 yuan for et par stykker. Frukten her er sesongbasert, så det er vanskelig å finne god vannmelon på sommeren, og umulig å finne gul appelsin på sommeren.

Men jeg har endelig prøvd frukten durian. (Den svarte delen.)

Jeg hadde aldri spist denne frukten før jeg kom hit, men jeg hadde luktet den mange ganger uten å være klar over det. Den ligger i frukt-og drønt avdelingene til store handlesentrene i Kina, og forpester alt i nærheten med sin mindre forførende aroma. Men durianene i kjøpesentrene har alltid skallet på, fordi lukten til en frisk, nyåpnet durian er så sterk at det er ulovlig å åpne den offentlig i visse land. Det er visst være en helt forferdelig lukt, selv om smaken skal være god… Jeg har fortsatt ikke spist frisk durian, men jeg prøvde denne tørkede versjonen på en kaffebar her i Guilin, sammen med frisk mango, iskrem og “snøball-is”.

Det var et dårlig valg, fordi den tørkede durianen smakte som lukta på kjøpesentrene, isen gjorde meg kald, og etterpå ble jeg stående og hutre på en bussholdeplass med tørket-durian-ettersmak i munnen, og bussen min var sen. Men det var jo verdt et forsøk.

Hvis du vil ha fersk juice, derimot, har jeg et veldig godt sted å anbefale.

Den absolutt beste juicekiosken i Guilin heter 葡京, eller Druehovedstaden, ligger i hoved-gågata (den med alle designerbutikkene), og er et av få steder hvor du får skikkelig nypresset juice. Andre steder risikerer du å få tilsatt neonfarget pulver, sirup og vann fra springen når du ber om “fersk juice, uten sukker”. Men ikke hos Druehovedstaden; der får du det du ber om, og i tillegg er de veldig hyggelige.

Til venstre: fersk appelsinjuice (fordi nå er det sesong!), og til høyre: papayajuice med melk.

De forsegler den etter at de lager den i kiosken, og for å drikke tar man et spisst sugerør og slår hull på plasten på toppen.Kiosken ligger rett ved Den irske puben, i hoveddelen av gågata. Hvis du er i Guilin og føler du virkelig trenger papayajuice med melk, vet du altså hvor du skal gå. (Og de har mye annen god juice der også.)

Del dette

I Vesten tenker vi på tiden som noe som vokser oppover, som kulminerer i en topp. For mange er dette ubevisst, men vi har uttrykk som forteller hvilken vei tiden går. På engelsk sier de at ting i fremtiden “will come up“. Høydepunktet for kvelden, uka eller året, sier vi, og det er dit vi alltid er på vei, selv når vi er litt nede. Vi bruker tiden opp slik at det ikke er mer igjen av den, og dagen etter i morgen er overimorgen. Når noe er over, da er det ferdig, det er overstått, og fordi vi står på det trenger vi ikke bekymre oss noe for det lenger.

Opp og ned, shàng og xià.

På kinesisk går tiden motsatt vei, den går nedover. Formiddag er “over middag” (上午), og ettermiddag er “under middag” (下午). Neste uke er under denne uka vi er i nå (下周), og forrige uke var over oss (上周). Dette kan det ta lang tid for en utlending å lære seg.

Da klassen min og jeg besøkte et museum og så på objekter fra eldre og nyere steinalder, ble det fullt kaos i hodet mitt, fordi:

Eldre steinalder på kinesisk oversettes med 旧 (eldre) 石器时代 (steinalder)
Nyere steinalder oversettes med 新 (nyere).
Og både eldre og nyere steinalder kan igjen deles opp i 上 og 下, øvre og nedre.
Midtre steinalder er velsignet enkel, fordi den er bare 中 (midtre).

Krukke fra nyere steinalder. Opp eller ned?

…………………..[Bilde hentet fra denne nettsiden]

Men hva skjer når det står 上 ved ett objekt, men dette har blitt oversatt til “sen” (late) på engelsk? Sen steinalder høres ut som det eldste, men “sen” er naturligvis den siste delen — den som var senere ute — og altså må “sen” oversettes med “ny” og “ned”, ikke “opp”, fordi “opp” er først…

上 shàng = opp = eldre = tidlig.
下 xià = ned = nyere = eldre.

Det er godt vi fortsatt har uttrykk om at ting kan gå rundt.

Del dette